Snart "påskeferie"!

Her til lands har man nemlig ferie i uka etter påske, derfor kaller de denne ferien "mid-semester break" i stedet. Det er det for øvrig heller ikke riktig å kalle den, for vi er ikke riktig halvveis ennå. Selv om tiden går rasende fort!

Jeg har nettopp levert min første oppgave, på internett, gjennom et fancy program som skal sjekke at jeg ikke har plagiert. De er faktisk veldig strenge på dette med plagiat her nede, jeg får inntrykk av at "alt" er plagiat, så jeg er litt nervøs. Jeg har selvfølgelig ikke plagiert, jeg har jo skrevet alt med egne ord, men brått har jeg plagiert likevel, uten å vite det, og da er jeg i trøbbel. En annen oppgave leveres i morgen, den skal legges fysisk i en boks. Denne oppgaven er vel egentlig også ganske ferdig, men jeg vet nå ikke om jeg er helt fornøyd, og vet heller ikke hva jeg eventuelt kan endre på. Det blir spennende å få tilbakemeldinger på disse oppgavene; da får jeg vite hvor lista ligger, og om jeg fortsatt er en relativt flink student. 

Nå blir det uansett deilig å få litt "fri"! Jeg skal prøve å gjøre litt andre ting en skole, Henrik jobber jo uansett, så jeg får gjøre et forsøk på å komme meg av gårde på egen hånd. Imorgen skal vi begge på fest, på mandag (2. påskedag, blir det vel) skal jeg i fornøyelsespark med Helge og en buss tilfeldige mennesker, og jeg vil på stranda og bli rød, så jeg har da noen planer! Dessuten planlegger vi å ta en tur til Cairns om noen uker. Der er det gode muligheter for å dykke i Great Barrier Reef, og å hoppe i fallskjerm over det samme revet. 

Er det ikke helt utrolig at dette faktisk finnes på ordentlig?

Kast ikke sten i glasshus,

heter det i et ordtak, vet jeg.

Jeg vet også at man ikke skal kaste sten fra glasshus, nærmere bestemt ikke fra the Glasshouse Mountains, der vi har tilbragt dagen. Hvorfor ikke ser du her:



Klokka tre i dag morges (mens dere hjemme koste dere på lørdagsettermiddagen med sikkert både det ene og det andre) sto vi opp, snublet inn i en taxi og ble kjørt til Helge, min studiekamerat fra Oslo. Der ble vi, pluss en franskmann vi har kjent siden vi kom hit, plukket opp av et australsk og et australsk-finsk par Helge og jeg ble kjent med på skolen, og kjørte i nattens mulm og mørke ut av Brisbane.
Det australske åkerlandskapet dukket fort opp, og så blant annet slik ut:




I syv-tiden var vi framme, og satte i gang med fjellklatringen. Bortsett fra den finske jenta, som kom på at hun hadde høydeskrekk og valgte å bli igjen nede. Sikkert kjedelig, men antakelig den rette beslutningen, for det var både bratt og kronglete klatring. Jeg syntes det var kjempemoro!




Fyren i bakgrunnen heter Barry, og redda livet til flere av oss, skal jeg tro Helge rett. Det er visst ikke alle som har vokst opp med å ramle opp og ned fjellskrenter på Hvaler! Det kan likevel hende at Helge hadde et poeng. Da vi kom ned leste vi på infotavla at turen vi hadde tatt var klasse 3, definert som ruter av den spesielt bratte og krevende typen, passende for øvede
klatrere i god fysisk form!

Oh well, vi overlevde. Og utsikten var ikke akkurat stygg! Bare se selv:

Etterpå grilla vi i kanten av regnskogen, og skulle egentlig inn i den for å bade i en foss (høres jo ganske spennende ut!), men været ville det annerledes, og vi endte med å løpe tilbake til bilene og ta turen hjem.

Alt i alt en velbrukt palmesøndag!

Hvordan har du brukt dagen?

- Marthe

Fredagsfrokost!

Endelig en rolig morgen vi kan sove litt lenger og diske opp med en deilig frokost.
Ha en fin helg folkens, det skal vi!

Klem fra Marthe og Henrik

Jeg skal bare...

Jeg har to innleveringer som skal leveres om henholdsvis 6 og 7 dager. Det er egentlig "lenge" til, men det er jo som regel slik at det er andre ting som skal gjøres (leses) også, så jeg må jo begynne en gang. Den siste tiden har jeg følt meg litt overveldet av studiene, det virker som det er mye mer å gjøre enn i Norge, og jeg, som egentlig ikke har noen ønsker om toppkarakterer dette semesteret (jeg er jo her på "opplevelsestur"!), finner til stadighet meg selv med nesa hengende over artikler, bøker og endeløse leselister. 

Jeg vil bare gjøre som denne fyren her:

Men det kan jeg ikke. For å overkomme denne utfordringen må jeg gjøre som med utfordringer flest, brette opp ermene og hoppe i det! Jeg har tross alt skrevet større oppgaver på 2 dager, og det gikk jo forsåvidt greit. Som sagt, toppkarakterene sparer jeg til fag som faktisk betyr noe for graden min (les: fag i Norge). Så da er det bare å sette i gang!

Men... det er jo så mye annet som må gjøres! Kanskje vaske litt klær? Eller rydde kjøkkenet, det er jo kjempeviktig å få gjort! Hmm, nå er det på tide å sjekke Facebook. Nesten alle vennene mine sover, men likevel, det kan jo ha skjedd noe! Se der ja, klesvasken er ferdig, da får jeg henge opp tøyet. Nei, nå må jeg lese litt! Men... jeg er jo sulten! Jeg kan jo sjekke Facebook igjen mens jeg spiser. Kanskje spille et kjedelig gammelt spill mens jeg venter på konsetrasjonen? Nei, nå må jeg lese litt! Men klesvasken er jo tørr, og henger klærne for lenge i sola kan de jo bli bleka! Jeg får ta den inn. Og så får jeg ta ut av oppvaskemaskinen, støvsuge det bøssete kjøkkengulvet, sjekke Facebook og endelig, NÅ klarer jeg å sette meg til og lese effektivt en st... Henrik? Er du hjemme fra jobb allerede!?

Noen som kjenner seg igjen i lignende situasjoner? Heldigvis er jeg ikke så ille (bortsett fra det med Facebook - jeg har nok et problem), og jeg har faktisk gjort... noe. Og jeg vet jeg kan når jeg må, og at jeg egentlig legger ganske bra innsats i det jeg gjør.

Det jeg egentlig er mest interessert i om dagen, er hva som har skjedd med plenen vår. Den er brun, naboens er grønn. Naboen vannet plenen i går, så jeg. Vi har ikke vannet plenen. Vi skal prøve å vanne den, rake den, gjødsle den og pleie den på lørdag.

Lykkes vi, blir hagen kanskje seende slik ut igjen:

Men nå er klokka over ni (A.M., vel og merke!), og jeg får vel begynne å jobbe litt snart. Jeg skal bare lage meg frokost og ta inn klesvaska først...

- Marthe

Fallskjermhopping!

De som har kjent meg en stund har kanskje fått med seg at jeg har hatt lyst til å hoppe ut av et fly i årevis. Det er også en kjensgjerning at folk som er mye sammen påvirker hverandre, så det burde ikke komme som noen overraskelse at jeg fikk med meg Henrik på galskapen.

Vi hoppet i Byron Bay, et hyggelig lite sted et par timer fra Brisbane. Klokka kvart over seks lørdag morgen ble vi plukket opp av noe som viste seg å være en norsk adrenalin-junkie som jobbet som sjåfør etc for fallskjerm-firmaet. At fyren var blitt hekta på fallskjermhopping kan jeg lett forstå, for det var bare HELT SINNSYKT RÅTT! Det er noe med å bli slengt ut av et fly og få juling av lufta i ett minutt, før du sitter på toppen av verden i en luftstol som ikke kan måle seg med ting jeg har opplevd tidligere. Jeg tror Henrik følte det samme, og at vi begge hadde litt dødsangst de første sekundene.

Man kunne betale dyre dommer for å få en person til å hoppe sammen med seg (og den man henger fast i!) så man får herligheten på video. Vi valgte å ikke gjøre det, for vi mente at å se på seg selv falle gjennom lufta ikke kan måle seg med følelsen uansett. Det stemmer sikkert, men når jeg ser på han fyren her får jeg sommerfugler i magen likevel.

Neste gang jeg skal hoppe i fallskjerm kan det nok hende jeg betaler de 7-800 kronene det koster for å få en film av meg selv fallende gjennom lufta i 200km/t.

Da vi var ferdige med hoppinga var vi naturlig nok ganske slitne, så da tilbragte vi resten av dagen her:

- Adrenalin-Marthe :)

Facebook til frokost!

- Fordi vi har fått internett! 

Herligheteten kom på plass i går, jeg vet ikke hva som var feil eller hvordan de fikset det, men det er ikke så voldsomt spennende heller. Det er veldig deilig å ha nettet på plass, selv om jeg nå risikerer å falle for fristelsen til å la nettet distrahere meg når jeg egentlig burde gjøre skole. Flaks at det ligger en fyr slengt på sofaen som ber meg fortsette å "gjøre skole" - han kan jo ta seg av spilling og surfing! 

Selv om nettet nå er på plass, mangler vi fortsatt romkamerater. Jeg aner ikke når det dukker opp noen, men det kommer selvfølgelig noen før eller senere. Det vet vi begge. Vi merker likevel at vi "glemmer" det litt, og blir mer og mer vant til at dette er "vårt" hus. Man vet man har funnet seg til rette når det ser sånn ut når man står opp:

Men vi bor jo her, og så lenge det bare er oss gjør det ikke noe. Tror trikset er å ikke venne seg for mye til det, det er jo faktisk ikke vårt hus.

Jeg skal uansett støvsuge i dag. Onsdag er "fridagen" min (dvs jeg har ikke undervisning, men det er mer enn nok å lese på likevel!) så da leker jeg litt husmor innimellom. Men matlaginga er det Henrik som er best til, selv om han av og til må gå alternative veier når det kokkeleres!

(Her er det altså løk som kuttes. Mye løk.)

Beklager at det er så stille...

Men vi har fortsatt ikke nett,

offentlige nettverk er overbelastede og treige,

det regner hele tiden,

og jeg hadde skrevet et langt innlegg, men klarte å slette det på magisk vis.

(Klage, klage!)

Jeg håper internett kommer snart, nå er det over en uke siden huseier med nevø var innom og ikke klarte å koble det opp. Vi ble da lovt at det skulle forsøkes igjen på tirsdag (altså fem dager siden), men vi har ikke hørt noe. Sendte en SMS i går, intet svar. Dette begynner å bli et lite irritasjonsmoment, ettersom de nevnte offentlige nettverka er mildt sagt irriterende treige. 

Huseieren stresser med andre ord ikke. Egentlig stresser han ikke med noe som helst når det kommer til huset vi leier av ham; han har ikke skaffet oss noen å bo med ennå heller. Vi fikk inntrykk av at det var voldsomt hastverk med å finne flere leietakere da vi flyttet inn, men sånn er det visst ikke lenger. Vi er forsåvidt glad til, vi!

Ellers var forrige ukes høydepunkt at Henrik fikk seg jobb på skoleuniformsfabrikk! Vi satser på at han imponerer i den to uker lange prøveperioden, får beholde jobben, og gå ned i lønn. Når man blir fast ansatt går man nemlig ned noen dollar i timen her til lands, og det er det visst ikke noe rart med. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i det, men.

Akkurat nå sitter vi på det offentlige biblioteket og forbanner internett; jeg prøver å gjøre noe med nettbanken, Henrik prøver å søke på fag. Om vi lykkes? Time will show...

- Marthe