Psykologi = matte?

Jeg har aldri vært noe mattegeni. Det er ikke det at jeg ikke er i stand til å forstå tall og formler, men jeg har alltid måttet jobbe litt ekstra med tall, og jeg liker rett og slett ikke å regne. Derfor sluttet jeg med matte da jeg fikk mulighet til det, og satset på en akademisk karriere som ikke innehold andre tall enn sidetallene i tekster. 

Da jeg først skulle begynne å studere var psykologi profesjon et av alternativene jeg vurderte. Jeg vurderte dessuten å studere i Danmark, men der trenger man visst matte for å studere psykologi. Det var kanskje en av grunnene til at jeg endte opp i Oslo. Litt psykologi ble det uansett, og det viste seg tidsnok at tallbehandling er høyst tilstedeværende i studier om menneskets indre og oppførsel. Jeg hadde psykologi-statistikk i Oslo i fjor, og var mer enn en gang frustrert over de rare formlene som folk må bruke når de driver psykologisk forskning. Men i fjor slapp jeg å gjøre det selv!

Akkurat nå burde jeg sittet og tuklet med alle tallene i mitt eget eksperiment, men nå er jeg lei. De er jo helt håpløse, alle disse tallene, jeg skjønner nesten ingenting. Det som er mest frustrerende er at jeg i håp om å slippe å bruke mye tid på regning overlot utregningene til de andre på gruppa mi. Svarene fikk jeg servert som vedlegg på e-post (jeg var tilstede og hjalp til da det ble regnet som verst, men jeg forstod ikke så mye og holdt meg derfor i bakgrunnen). Alt var vel og bra helt til jeg fant ut at tallene var litt ekstra rare. Såpass forstår jeg nemlig, og hadde jeg hatt tekstboka mi fra i høst skulle jeg nok klart det like lett som de andre, for det er nemlig ikke de verste formlene, bare man gjør seg kjent med dem. Når jeg derimot ikke har vært med på utregningen kjenner jeg ikke tallene, og må jobbe fælt med å sjekke om svarene er rette eller gale. Jeg har jo ingen garanti for at de andre gjorde det riktig.

Så nå har jeg sittet og knotet i lang tid, og jeg tror det blir riktig. Men moralen er og blir den samme; det enkle er langt i fra alltid det beste. Hadde jeg bare deltatt litt mer aktivt hadde jeg kanskje ikke sittet og dratt meg i håret nå (og Henrik kan ikek hjelpe meg. Selv om han liker tall mye bedre enn meg ville jeg brukt mer tid på å forklare ham hva, hvordan og hvorfor enn det tar meg å gå over resultatene gruppa). 

Uansett er det ikke så farlig om det blir litt feil, gjør jeg de teoretiske delene av oppgaven riktig (og det gjør jeg nok) stryker jeg ikke selv om det er litt kludder med tall. Og jeg trenger bare å stå. Dessuten får jeg en nyttig erfaring til jeg kommer tilbake til Oslo til høsten og skal ha mer psykologistatistikk. For da kan jeg smykke meg med at jeg allerede har gjennomført et eksperiment, og vet hvordan det skal gjøres. Det er nok en fordel, samme om tallene blir rette eller gale i denne omgang.